Opptakt til en revolusjon

Inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp erklærer paris-parlamentet at kongens makt er basert på en kontrakt mellom Frankrikes konge og det franske folk der parlamentet er dens voktere. Kongen reagerer ved med makt å forvise dommerne til deres gods på landet. Parlamentet fordømmer kongens handling og nekter å godta konstitusjonen.

Derved står Frankrike uten en konstitusjon som er godtatt av alle offentlige myndigheter.

Internasjonal opposisjon mot eneveldet og aristokrati, flere revolusjonære omveltninger over hele Europa. Økende tvil om doktrinen om enevelde av Guds nåde. Man så heller på kongen som representant for et suverent folk. (Men var han en effektiv representant?)

Noen dommere lager en ny teori om at hvert provins-parlament var en del av det samlede franske parlament som representerte hele nasjonen. Dommerne søker støtte fra opinionen ved å offentliggjøre innstillinger og forslag gjennom pamfletter og løpesedler. (Disse var forløperne for dagens aviser og dagens offentlige debatt.)

Kongen gir en ny lov der bøndenes plikt til å utføre veiarbeid erstattes med en ordning hvor alle jordeiere betaler en skatt. Dermed kan staten i stedet ansette profesjonelle veiarbeidere.

Slik lettes bøndenes kår, mens adelen må betale en form for skatt. Adelen ser sine skatteprivilegier truet, og paris-parlamentet nekter derfor å protokollføre den nye loven. De hevder at kongen ikke har rett til å endre tradisjonelle rettigheter som etter adelens mening er del av Frankrikes fundamentale lover.

Dette året markerer slutten på den amerikanske frigjøringskrigen. Amerikanerne har realisert politiske ideer og utopier, og derved vist franskmennene at disse er mulige å gjennomføre i praksis. Oppglødd av nye ideer, vender franske soldater og offiserer hjem til Frankrike etter endt krigstjeneste i Amerika.

Krigsgjelden kaster imidlertid Frankrike ut i økonomisk krise. Charles-Alexandre Calonne utnevnes til generalkontrollør for finansene. Statskassen har da gjeldsutgifter på 50% av samtlige statsutgifter. Colonnes forsøk på innsparing under militærvesen og hoff møter motstand fra kongefamilie, hoffadel og ministre. Han søker så utad å gi inntrykk av et rikt Frankrike som kan bære sin statsgjeld. Han setter også igang byfornyelse og kanal- og havnebygging som fører til virksomhet og økonomisk optimisme.

Det franske folk har altså inntrykk av et rikt Frankrike, mens landet i virkeligheten nærmest er bankerott.

Utenlandske finansfolk nekter å formidle eller gi Frankrike flere lån. Finansminister Calonne presenterer regjeringen for en krisepakke i håp om å løse finanskrisen. Denne innebærer at også adelen må betale skatt, noe som ikke blir godtatt.

Men siden Colonne og Necker tidligere hadde vært slike optimister, er det nå ingen som tror på dem lenger. Til slutt gir notabelforsamlingen likevel etter mot at en valgt forsamling heretter må ha innsyns- og kontrollrett over hvordan kongen styrer finansene. Colonne får avskjed og må flykte til utlandet for å unngå hevn fra adelen.

Etienne-Charles de Loméniede Brienne blir utpekt til nytt regjeringsoverhode. Han setter igang en enorm reformaktivitet som bl.a. avskaffer tortur, opphever veihoveri, innfører fri kornhandel og gir protestantene rettsstatus.

Men adelen motsetter seg skattereformer og starter «adelsrevolten». Dette opprøret når sitt høydepunkt idet paris-parlamentet avviser loven om grunnskatt for både privilegerte og uprivilegerte samtidig som det krever stenderforsamlingen (representanter for folket) innkalt. Kongen innskriver likevel loven om grunnskatt hvorpå parlamentet erklærer dette for ulovlig. Til slutt blir det et kompromiss som innbærer at stenderforsamlingen skal komme sammen igjen i 1792.