Finanskrise og aristokratiets opprør
Adelens kamp mot kongen
Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 8. februar 2004
Gjennom hele 16- og 1700-tallet hadde
det pågått en maktkamp mellom konge og adel. Kongen
så det nødvendig å foreta samfunnsendringer som
rokket ved adelens tradisjonelle rettigheter. Dette mente adelen
han ikke hadde rett til. Adelen fikk støtte fra rike og velutdannede
borgere. Dette kan synes merkelig i og med at de kongelige reformer
stort sett var til fordel for alle utenom adelen. Saken var at de
rike borgerne støttet adelen, ikke fordi de ikke ønsket
reformer, men fordi de ønsket å begrense kongens makt.
Frankrike sliter med krigsgjeld
Frankrike var etter avslutningen av den
amerikanske uavhengighetskrig sterkt nedtynget i krigsgjeld,
og landet var på vei inn i en finanskrise som ikke kunne løses
uten adelens og kirkens hjelp. De franske bøndene betalte
allerede så mye skatt at det var uforsvarlig å sette
opp skatten enda mer. Det ville kunne føre til bondeopprør.
Den eneste måten å øke skatteinntektene på,
var derfor å skattlegge landets privilegerte,
de betalte nemlig ikke skatt fra før.
Adelen blir pålagt å betale skatt
For å få økonomien på fote, presenterte
kongen, ved finansminister Calonne, i 1786 en justisreform
som bl.a. lettet bøndenes kår, lettet handelen, samt
innførte skatt for adelsstanden. Dette forslaget falt ikke
i god jord i parlamentene - hvor jo adelen var i flertall.
På denne tiden hersket en maktbalanse mellom kongen og parlamentene.
Det mektigste parlamentet var paris-parlamentet,
og man kan si at makten var delt mellom kongen og paris-parlamentet
siden kongen var avhengig av at paris-parlamentet godtok en ny lov
før den kunne bli gjort gjeldende. Kongen kunne riktignok
tvinge lover igjennom uten godkjennelse fra parlamentet: ved såkalt
lit
de justis - men dette medførte fare for at adelen
ville gå til opprør mot kongen.
Notabelforsamlingen innkalles
Siden det var utelukket at paris-parlamentet ville støtte
et forslag som rokket ved adelens privilegier, ble det innkalt en
notabelforsamling.
Notabelforsamlingen var så kritisk til forslaget at Calonne
fikk avskjed, og ble etterfulgt av sin argeste motstander i notabelforsamlingen,
erkebiskop Brienne.
Brienne måtte imidlertid løse den samme finanskrisen,
og førte kampen videre for Calonnes skatteforslag.
Notabelforsamlingen, som ikke våget å godkjenne et så
drastisk forslag, hevdet at de ikke hadde myndighet til å
avgjøre et så stort spørsmål, og rådet
kongen til å innkalle stenderforsamlingen.
Dette betød i praksis at kongen, for å kunne foreta
de forandringer han ønsket, først måtte rådføre
seg med representanter fra hele folket.
Kongen forviser parlamentet
Dette ville ikke kongen og han nektet derfor å innkalle stenderforsamlingen.
I stedet bestemte han seg for å drive forslaget gjennom ved
lit de justis. Dette ble oppfattet som et overgrep
fra kongens side ettersom både paris-parlamentet og notabelforsamlingen
allerede hadde avvist forslaget. Parlamentet svarte derfor med å
erklære kongens lit de justis for lovstridig. Kongen
ble da sint og forviste hele parlamentet til Troyes - et gudsforlatt
sted langt ute på landsbygda!
Kongen setter parlamentene ut av spill
Der ble ikke parlamentet værende lenge. De økonomiske
problemene var ennå ikke løst, og landet var iferd
med å gå bankerott.
Finansminister Brienne måtte derfor krype til korset
og be parlamentet komme tilbake til Paris. Han måtte også
skrinlegge forslaget fra kongen.
Kongen gikk nå enda mer drastisk til verks: han fratok parlamentene
store deler av deres myndighet og oppgaver og opprettet en ny lovgivende
forsamling som han kalte «Cour
Plenier». Denne forsamling skulle registrere nye
lover samt 45 nye lokale domstoler.
Aristokratiet gjør opprør
Men dette var nok ikke så lurt. Flere steder i landet gikk
nå aristokratiet til opprør, og de fikk støtte
av mektige borgere. Mange av disse var embetsmenn som arbeidet i
staten. Dermed var nå hele statsapparatet iferd med å
bryte sammen.
I 1788 var finanskrisen så akutt at alle utbetalinger fra
statskassen måtte opphøre. Kongen hadde nå liten
støtte noe sted. Dessuten var kongens maktapparat iferd med
å smuldre opp. Opinionen krevde stenderforsamlingen innkalt
på nytt, og kongen så ingen annen utvei enn å
etterkomme kravet. Forslaget om å ilegge adelen skatt ble
opphevet, tidligere finansminister Jaques Necker ble gjeninnsatt,
parlamentene ble gjeninnsatt og generalstendene
ble innkalt. De hadde ikke vært sammenkalt siden 1614.
Ideer til filosofiske samtaler
- Tenk om Frankrike ikke hadde deltatt i krigen i Amerika, så
hadde landet heller ikke pådratt seg krigsgjeld. Uten
krigsgjeld hadde kongen ikke trengt å pålegge adelen
å betale skatt. Og hvis kongen ikke hadde pålagt
adelen å betale skatt, hadde adelen og de rike borgerne
heller ikke hatt noen grunn til å gjøre opprør.
Dermed kunne kanskje hele revolusjonen vært unngått?
Hva burde etter din mening vært gjort annerledes? Burde:
• Frankrike latt være å delta i den amerikanske
borgerkrigen og dermed unngått krigsgjeld?
• kongen latt være å pålegge adelen
å betale skatt?
• adelen latt være å gjøre opprør
på grunn av kravet om å betale skatt?
Hvem begår etter din mening den største urett:
landet Frankrike som deltar i krig, kongen som pålegger
adelen skatt eller adelen som gjør opprør mot
kongen?
- Kongen hadde rett til å gjennomføre lover selv
om parlamentet nektet å godkjenne dem. Dette ble kalt
for lit de justis. Kongen var imidlertid varsom med
å bruke denne retten av frykt for å pådra
seg adelens vrede.
Kan denne retten kongen hadde sammenlignes med voksnes rett
til å bestemme over barn selv om barna ikke er enige i
det som blir bestemt? Har voksne en lit de justis overfor
barn? På hvilke områder gjelder i så fall
denne retten, på hvilke områder gjelder den ikke?
Har barn noen ganger rett til å gjøre opprør
mot voksne? Eller må barn alltid godta det de voksne bestemmer?
Har barn noen ganger en lit de justis overfor voksne?
- Kongen bryr seg ikke om notabelforsamlingens råd om
å innkalle stenderforsamlingen, men forsøker i
stedet å trumfe gjennom forslaget på egen hånd.
Når så paris-parlamentet nekter å godta kongens
lit de justis, svarer kongen med å sende hele
parlamentet på «tur»!
Synes du kongen er urimelig her? Eller er det parlamentet og
notabelforsamlingen som er urimelige siden de ikke kan gå
med på de reformene kongen foreslår? Hva ville etter
din mening vært en fornuftig og rimelig løsning
på denne konflikten (dvs. en løsning som ga alle
parter litt rett)? Finnes det alltid fornuftige og rimelige
løsninger på konflikter eller må man noen
ganger ty til maktbruk og vold for å få det som
man vil?
- Jo mere makt kongen legger bak forslaget sitt, jo mer motstand
møter han. Er dette et prinsipp som gjelder i andre forhold
også:
• Blir du flinkere til å spille fotball jo mer du
trener?
• Blir du flinkere til å løse matematikkoppgaver
jo flere oppgaver du løser?
• Blir et annet menneske mer glad i deg jo mer du anstrenger
deg for å få det til å bli glad i deg?
• Blir du gladere jo mer du forsøker å gjøre
deg selv glad?
• får du det mer som du vil jo sintere og strengere
du blir eller er det heller omvendt?
|
|
|