|
|
Montesquieu (1689-1755)
Charles de Secondat, baron de La Bréde et Montesquieu [måte'skiø]
Tekst/illustrasjoner:
Øyvind Olsholt/Salmonsens konversasjonsleksikon, Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 8. februar 2004
Montesquieu
(1689-1755) var en fransk politisk filosof og forfatter. Hans hovedverk,
«Lovenes ånd» fra 1750, har hatt avgjørende
innflytelse på senere politisk tenkning og samfunnsdannelse,
ikke bare i Europa, men over hele verden. I dette oppslaget skal
vi se nærmere på Montesquieus liv og hvilke nye tanker
han gjør gjeldende. Ut fra dette forstår vi bedre hvorfor
Montesquieu ble en så sentral bidragsyter av tankegods til
den franske revolusjonsbevegelsen.
Den intellektuelle Montesquieu
Montesquieu ble født inn i en juristfamilie og det var meningen
at også han skulle bli jurist.
Det ble han da også, av utdannelse. Han ble advokat
i 1716, men han trivdes ikke noe videre i denne stillingen. Han
var langt mer opptatt av livet i Paris' mange intellektuelle
salonger og viste her en spesiell interesse for litteratur,
filosofi, historie og politikk. Men han var også interessert
i naturfag og opparbeidet seg etterhvert et gedigent bibliotek.
«Persiske brev»
I 1721 ga han ut boken Persiske brev (Lettre Persanes).
Her skildrer han to persere (dvs. iranere) på reise gjennom
Frankrike. De fiktive perserne gjør seg skarpsindige
og sarkastiske
betraktninger om landet og måten det styres på under
den beryktede
«Solkongen» (Ludvig XIV). Spesielt pariserne får
gjennomgå. I boken gjøres det narr av sosiale klasser,
her foretas dristige sammenligninger mellom islam og kristendom,
og her raljeres
det uærbødig
over katolske
religiøse dogmer.
Boken vakte stor oppmerksomhet og selv om den ble utgitt anonymt,
kom det snart for en dag hvem som var den egentlige forfatteren.
Montesquieu ble berømt over natten for sin vittige
og vågale
penn.
Turen går til: Europa
I 1729 la han ut på en lang europeisk reise. Han besøkte
bl.a. Østerrike, Ungarn, Italia, Sveits og Nederland. Til
slutt ankom han England hvor han likte seg så godt at han
like godt ble værende i to år. Hvor enn han var forsøkte
han å sette seg inn det sosiale og politiske liv på
stedet og i England ble han særlig påvirket av en av
de ledende politikere på denne tiden: Lord
Chesterfield.
«Lovenes ånd»
Vel tilbake i Frankrike kastet han seg over studiene igjen. Nå
skulle det skrives ny bok om samfunn og samfunndannelse. Først
ga han ut boken Refleksjoner over grunnene til romerrikets vekst
og fall i 1734. Men dette var mest som en forberedelse å
regne i forhold til hans neste verk som skulle gjøre ham
berømt over hele Europa og som skulle bli til mektig inspirasjon
for den franske revolusjonsbevegelsen: Lovenes ånd
(l'Ésprit des lois) fra 1750. Her undersøker han forfatningsformene
(særlig republikken, monarkiet og despotismen),
deres årsaker og konsekvenser. Selv mente han at en liberal
republikk
var den beste av alle styreformer. Her skulle størst mulig
frihet forenes med et demokratisk
styre.
Han foreslår at makten i et land deles mellom en lovgivende,
en dømmende og en utøvende makt.
Denne ideen har hatt mye å si for hvordan land styres helt
frem til våre dager. I Norge er f.eks. makten fordelt mellom
Stortinget
(den lovgivende makt), domstolene (den dømmende makt) og
regjeringen
(den utøvende makt). Ifølge Montesquieu er det viktig
at disse myndighetene er uavhengige av hverandre og at ingen av
dem får for stor makt i forhold til de andre. Maktubalanse
kan nemlig friste til maktmisbruk. I England, mente Montesquieu,
praktiserte man nettopp et slikt maktfordelingsprinsipp. Han hadde
som nevnt bodd flere år i England og beundret styresettet
her. Men virkeligheten i England var nok ikke helt slik som Montesquieu
hadde forestilt seg. Aristokratiet hadde fremdeles mye større
makt enn han trodde.
I Lovenes ånd lanserte han også tanken om
at klimaet er vesentlig for styresettet i et land. Dette
var noe han hadde erfart på sine reiser rundt omkring i Europa.
Tanken var at klimaet, og da spesielt temperaturen i et land, er
av stor betydning for menneskenes oppfattning av seg selv og sin
kropp. Dette må påvirke måten samfunnet organiseres
på. Politikernes oppgave i hvert enkelt land er å skape
en forfatning og et lovverk som tar hensyn til det lokale klimaet,
dvs. politikerne må innse den betydning klimaet faktisk har.
De må f.eks. ikke forsøke å kopiere lover og
regler fra land som har helt andre klimatiske forhold.
Lovenes ånd fikk som sagt enorm innflytelse over
hele Europa, etterhvert over hele den vestlige verden. Tankene i
dette verket skulle komme til å prege forfattere og tenkere
i flere generasjoner fremover. Og revolusjonsbevegelsen i Frankrike
trykker
nå disse tankene begjærlig til sitt bryst. Her finner
de ideer som kan hjelpe dem å bygge det nye samfunn de ønsker
seg, et samfunn tuftet på «frihet, likhet og brorskap».
Det er viktigere å observere virkeligheten enn å finne
ut om noe er sant eller ei
Religion er for Montesquieu først og fremst noe som har
med samfunnet å gjøre. Den riktige måten å
forholde seg til religion på er for ham å observere
den slik den ytrer seg i samfunnet. Hvorvidt religionen i seg selv
er sann eller ikke, er mindre viktig. På samme måte
bør man forholde seg til troende
mennesker. Det er mindre viktig om det de tror på er sant
eller ikke. (Hva som i virkeligheten er sant og falskt, er det jo
ingen som kan si med sikkerhet uansett.) Det viktige er hvordan
de troende faktisk oppfører seg, hvordan de behandler andre
mennesker, om de skaper glede eller fortvilelse rundt seg, om de
handler ondt eller godt.
La oss derfor, sier Montesquieu, bli flinkere til å observere
«terrenget» istedenfor å forsøke å
få «terrenget» til å passe med «kartet».
La oss utfra våre observasjoner – ikke våre ideer
– finne ut hva som allerede fungerer godt og hva som bør
forandres. (Denne kritikken var imidlertid ikke til hinder for at
Montesquieu betraktet seg selv som en religiøst troende.)
Det var imidlertid ikke bare Montesquieu som tenkte i disse baner.
Det gjorde stort sett alle de franske opplysningsfilosofene på
første halvdel av 1700-tallet. Noen av de mest berømte
navnene er: d'Alembert, Diderot,
Voltaire, Rousseau, Condillac, La
Mettrie og Holbach. Disse ville omforme samfunnet
slik den engelske naturvitenskapsmannen Isaac
Newton (1642-1727) allerede hadde omformet synet på naturen
og himmellegemene.
Og de ville studere menneskets handlinger i samfunnet uten å
måtte forholde seg til religionens og teologiens
ofte stivnede forestillinger om virkeligheten. Her hentet de inspirasjon
fra den engelske politiske tenkeren John
Locke (1632-1704) som allerede på 1600-tallet hadde gått
kraftig til angrep på ideen om at mennesket har tilgang til
sikker viten. Britisk tenkning utgjorde således et idémessig
grunnlag for den franske opplysningsfilosofien.
Ideer til filosofiske samtaler
- I boken Persiske brev gjør Montesquieu narr
av det samfunnet han lever i. Han viser ingen respekt for autoriteter
og bruker ironi for å ramme dem han synes fortjener det
mest. Resultatet var meget virkningsfullt. Men hvorfor rammer
ofte indirekte kritikk mer enn direkte kritikk? Hvorfor er det
verre å bli gjort til latter enn å bli åpent
og ærlig kritisert for det man har gjort? Betyr dette
at ironi er mektigere enn oppriktighet? Betyr det at det lønner
seg å gå rundt grøten hvis man ønsker
å oppnå forandringer? Er det uærlig å
være ironisk?
- Montesquieu mener at hver av de tre forfatningsformene bærer
på hver sin «ånd», de har hvert sitt
livgivende prinsipp. Republikkens prinsipp, sier han, er «dyd»,
monarkiets prinsipp er «ære» og despotiets
prinsipp er «frykt». Hva vil det etter din mening
si å leve et dydig liv? Hva vil det si å leve et
liv hvor æren er det viktigste? Og hva vil det si å
leve et liv i frykt? Ser du noen sammenheng mellom de tre styreformene
og de tre prinsippene? Eller kan vi like gjerne tenke oss en
republikk hvor frykten dominerer? Eller et monarki preget av
dyd? Eller et ærefullt despoti?
- Formuleringen av maktfordelingsprinsippet var en milepæl
i europeisk politisk filosofi. Å fordele makten mellom
den dømmende, lovgivende og utøvende makt er noe
som gjøres over nesten hele verden idag. Men kan vi tenke
oss en maktfordeling også for hvert enkelt menneske? Burde
vi f.eks. forsøke å oppnå en maktfordeling
mellom fornuften, følelsene og viljen i oss slik at ingen
av delene fikk lov til å dominere alle våre valg
og handlinger? Hvordan kan vi gå frem for å oppnå
en slik «personlig» maktfordeling? Er det noe som
taler imot en «personlig» maktfordeling? Er det
noe som taler imot en samfunnets maktfordeling?
- Montesquieu var opptatt av klimaet: vær og temperatur
er med på å forme individene og dermed de samfunnene
som skapes. I Norge har vi som kjent mye vær og mye lave
temperaturer. Hvilken innflytelse tror du det får for
det samfunnet vi lager oss? Ville det politiske Norge sett annerledes
ut idag om vi hadde hatt tropeklima her i tusenvis av år?
Tenker vi annerledes når klimaet endrer seg? Føler
vi annerledes? Ser og hører vi andre ting når vi
befinner oss i et annet klima? Og hvis klimaet spiller slik
rolle, kan vi ikke da tenke oss at også naturen får
betydning for hvordan vi tenker og føler? Hva betyr det
f.eks. for vår norske selvforståelse at det er så
mye fjell og ødemark i Norge? Hvordan ville vi opplevd
det å være norsk dersom hele Norge hadde hatt samme
myke, duvende topografi som Danmark?
- For de franske opplysningsfilosofene var det viktig å
se menneske og samfunn med andre øyne enn religionens
og moralens dogmatiske øyne. De ville løsrive
seg fra kristendommens klamme grep om sinnene og oppdage samfunnet
på nytt. For å få til det, var det viktig
å oppløse sannhetsbegrepet: religionen måtte
ikke lenger få ha monopol på sannheten. Og monopolet
ble da også opphevet, ikke ved at filosofene fant andre
sannheter som var bedre og riktigere, men ved at de viste at
det ikke finnes noen sannhet som er gyldig for alle til alle
tider. Men ender ikke dermed filosofene opp i en selvmotsigelse:
er ikke setningen som sier at det ikke finnes noen sannhet i
seg selv en ny sannhet?
|
|
|
|
|