Jehovas vitner
Bakgrunn og historie
Tekst/illustrasjoner:
Tom Frisvold, Jehovas vitner
Filosofiske spørsmål og klasseromsaktiviteter:
Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 2. februar 2004
Denne
presentasjonen av Jehovas vitner er delt inn i fire deler hvor andre
og tredje del er de mest sentrale. For å gjøre det
enklere for leserne, har vi laget det slik at bibelsitatene dukker
opp i en tekstboks når du holder musen over bibelreferansen.
Bakgrunnen for navnet Jehovas vitner
Jehovas vitner tror at det til alle tider har levd mennesker som
har vært vitner
for Gud, altså Jehovas vitner. Allerede Abel, Adam
og Evas sønn, blir omtalt som et slikt vitne i Bibelen (Hebreerne
11,4 og 12,1).
Gud sa til sitt folk i gammel tid at de var hans (Jehovas) vitner
(Jesaja
43,12). Jesus blir kalt «det troverdige vitne» (Johannes
åpenbaring 1,5). Han sa at de kristne skulle være
hans vitner «like til jordens ender» (Apostlenes
gjerninger 1,8).
Bibelstudentene
Jehovas vitners historie i nyere tid startet i 1870-årene
da en liten gruppe i Pennsylvania i USA begynte å studere
Bibelen sammen. Charles T. Russell tok ledelsen i denne gruppen.
I 1879 utgav denne gruppen det første nummeret av det bladet
som i dag er kjent som Vakttårnet. Jehovas vitners
forlag og viktigste juridiske selskap, Watchtower Bible and
Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap),
ble stiftet i 1881. Russell var selskapets første president.
Denne gruppen av «bibelstudenter» ble etter hvert kjent
som Den Internasjonale Bibelstudieforening.
Forkynnelse og forfølgelse
Da Russell døde i 1916, overtok J. F. Rutherford som president
for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. I hans
tid begynte man å utgi det bladet som nå heter Våkn
opp!. Forkynnelsen nådde stadig flere land. I 1931 tok
«bibelstudentene» navnet Jehovas vitner. I 1930- og
40-årene ble mange Jehovas vitner arrestert på grunn
av sin forkynnelse,
både i USA, Tyskland og i andre land. I USA ble det ført
mange rettssaker, og Jehovas vitner vant 43 saker i landets høyesterett
som forsvarte ytringsfriheten og religionsfriheten. I Nazi-Tyskland
ble flere tusen Jehovas vitner satt i fengsler og konsentrasjonsleirer
fordi de nektet å støtte Hitler og ikke ville slutte
å forkynne. Mange av dem døde.
Misjonering i hele verden
J. F. Rutherford døde i 1942 og ble etterfulgt som president
for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap av N. H. Knorr. I
årene som fulgte utvidet Jehovas vitner sin virksomhet til
enda flere land. Misjonærskolen Gilead lærte
opp misjonærer som ble sendt til land over hele verden. Det
ble også lagt stadig større vekt på å hjelpe
alle Jehovas vitner til å bli dyktigere forkynnere. Etter
N. H. Knorrs tid (Knorr døde i 1977) har ikke presidenten
for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap hatt en så
sentral rolle lenger i Jehovas vitners organisasjon.
Jehovas vitners arbeid ledes av et styrende råd, som holder
til ved hovedkontoret i New York. Rundt om i verden er det (i 2002)
109 avdelingskontorer som fører tilsyn med virksomheten i
Jehovas vitners 94 600 menigheter i 234 land. De enkelte menighetene
ledes av et råd av «eldste» (1.
Timoteus 4,14).

Avdelingskontoret for Jehovas vitner i Norge
Ideer til filosofiske samtaler
- Vitne og vitnesbyrd
Ifølge Jehovas vitner har det til alle tider levd mennesker
som har vært «vitner for Gud». Men hva innebærer
det egentlig å være et «vitne for Gud»?
Hva er forskjellen på å være «vitne
for Gud» og «vitne til en ulykke» eller «vitne
i en rettssak»?
I Hebreerne 11,4 står det at Abel «fikk [...] det
vitnesbyrd [av Gud] at han var rettferdig». Men er det
det samme å få et vitnesbyrd som det å være
et vitne? Hva er likt og hva er forskjellig?
- Forkynnelse
Synes du at alle mennesker skal ha den samme rett til forkynnelse,
eller er det noen som bør ha hovedansvaret (eneretten)
til å forkynne et religiøst budskap? Er det et
problem at mange forskjellige grupper har hver sin forståelse
av virkeligheten, eller er dette noe som bare gjør samfunnet
rikere?
- Å risikere sitt liv
Under krigen døde mange Jehovas vitner fordi de ikke
ville støtte Hitler, og fordi de ikke ville slutte å
forkynne. Er det noe du kunne ha vært villig til å
risikere livet ditt for? Kan det noen ganger være riktig
å risikere livet sitt for det en tror på, eller
bør vi alltid sørge for å redde vårt
eget skinn?
 |
 |
|