Denne teksten egner seg godt enten til
gjenfortelling eller som opplesning for barna. Læreren bør
ha lest gjennom teksten på forhånd slik at den kan leses
med innlevelse. Det kan være en fordel å på forhånd
gjennomgå med barna nye begreper (som f.eks. hva en alen er
og hvordan vi måler med det) og nye ord og uttrykk. Teksten
er ment å skape en spesiell stemning og innlevelse. Dette
kan læreren forsterke ved å slukke lyset, tenne et stearinlys
foran i klasserommet og, med urolige klasser, be elevene legge hodet
på pulten.
Denne teksten er skrevet av Anne Schjelderup med
utgangspunkt i Det Gamle Testamente og må altså ikke
tas for Bibelens egne ord.
Har dere hørt om de to første menneskene på
jorden: Adam og Eva? De fikk først to sønner som
het Kain og Abel. Kain var så sjalu på broren sin
Abel at han slo ham i hjel. Etterpå skammet han seg så
mye at han reiste langt av gårde.
Etter
en stund fikk Adam og Eva enda en sønn som de kalte for
Set. Han ble stamfar til Noah, som senere skulle redde menneskeheten
fra den totale utslettelse. Det er denne hendelsen dere skal få
høre om nå.
Den gangen var menneskene akkurat like misunnelige, oppmerksomhetssyke
og egoistiske som nå. Og dere må ikke tro at det ble
noe bedre etter at Kain hadde drept broren sin! Nei, tvert imot,
de ble bare slemmere og slemmere.
Istedenfor å gjøre som Abel – bare være
seg selv og ville at de andre skal ha det bra – gjorde de
som Kain. De fant på det ene etter det andre bare for å
bli lagt merke til. Og de var ofte slemme mot hverandre. Vet dere
om noen som har vært slemme mot andre for å få
oppmerksomhet? Eller som har løyet eller stjålet
for å tøffe seg? Slik var folk på den tiden.
De brydde seg ikke om hvordan de andre hadde det bare de selv
hadde det bra. De løy, stjal og var slemme mot hverandre
så mye som de bare kunne.
Derfor angret Gud på at han hadde skapt menneskene. Gud
bestemte seg for å ta vekk menneskene fra jorden. Han ville
la det regne så mye at hele jorden kom under vann. Da ville
alle menneskene drukne, og så ville det ikke lenger være
noen som kunne være slemme.
Men det fantes noen mennesker som var snille, Noah, konen hans,
og deres sønner og svigerdøtre var alltid gode og
snille. De kunne han ikke la drukne. Og dyrene var jo også
snille. Det måtte fortsatt være dyr på jorden.
Derfor sa Gud til Noah at han skulle bygge en kjempestor ark
(stor båt) med tak over. Den skulle være tre hundre
alen lang, femti alen bred, og tretti alen høy. Vet dere
hvor mye en alen er? Kan dere tenke dere hvor stor den arken måtte
bli? Noah måtte ta med seg familien sin og gå inn
i den båten. Han måtte også ta med seg mange
dyr ombord i arken; ett par av hvert slag, en hann og en hunn.
Og så måtte han fylle den med så mye mat til
seg selv, sin familie og alle dyrene, slik at de hadde nok til
å leve i flere måneder.
Alle som så hva Noah holdt på med lo av ham og sa
at han var tullete. Overalt ble han ertet fordi han gjorde noe
så tåpelig. Men Noah visste at han måtte gjøre
slik som Gud hadde sagt.
Til slutt hadde Noah klart å bygge arken, og Gud sa han
skulle ta med alle dyrene, hele familien sin og all maten ombord,
for om syv dager ville regnet komme. Noah gjorde som Gud hadde
sagt, og så kom regnet!
Det regnet som det aldri hadde regnet før. Etter en stund
greide ikke jorden å trekke til seg mer vann, og vannet
begynte å stige. Folk flyktet fra hjemmene sine og klatret
opp mot fjellene for å komme seg vekk fra vannet, men det
bare steg og steg. Til slutt sto alle dyrene og menneskene sammen
på de høyeste fjelltoppene, og det var bare vann
så langt de kunne se. Men vannet fortsatte å stige
og til slutt druknet de alle sammen. Bare de som var ombord i
Noahs ark, klarte seg. Det fantes ikke lenger enger og fjell,
bare vann så langt øyet kunne se. I hundreogfemti
dager fløt de rundt på vannet. Da husket Gud på
dem, han lot det slutte å regne og sendte en sterk vind
for å ta vannet bort. Til slutt kunne de skimte fjelltopper
som stakk opp fra vannet, og arken ble stående på
Ararat-fjellet.
Etter
førti dager sendte Noah en due ut av en luke i arken. Duen
fløy, men kom tilbake. Den hadde ikke funnet land å
hvile på. Noah ventet i syv dager til og slapp så
duen ut igjen. Om kvelden kom den tilbake med et friskt olivenblad
i nebbet. Da skjønte Noah at den hadde funnet tørt
land. Han ventet enda syv dager, og slapp så duen ut igjen.
Denne gangen kom ikke duen tilbake. Noah og sønnene hans
tok taket av arken, og da han så utover, var jorden tørr.
Da sa Gud til Noah: «Gå ut av arken, du og din kone
og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med
alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og
fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre
av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere
seg.» Nå kunne alle gå ut av arken.
Noah bygget et alter og ofret til Gud. Da bestemte Gud seg for
at han aldri mer skulle utslette livet fra jorden. Mennesket var
som det var med evnen til å gjøre både godt
og ondt. Aldri mer ville han utrydde dem og alt levende på
jorden for ondskapens skyld.
Derfor lagde han en pakt med Noah og hans sønner og alle
deres etterkommere. Hele jorden ga han dem, og han lovet at han
aldri mer skulle la vannet utslette alt liv på jorden. Så
sa han:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg
og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende
ætter i alle tider: Jeg setter min bue i skyene; og den
skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden.
Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i
skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere
og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom
som ødelegger alt liv. Buen skal komme i skyene; jeg skal
se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom
Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden".
Det var tegnet på pakten mellom Gud og alt som lever på
jorden. Har noen av dere sett den buen?