Jakob bytter til seg førstefødselsretten
Esau vokste opp og ble en god jeger. Han likte å dra langt
avgårde fra hjemmet på jakt, og ofte gikk det langt
mellom hver gang han spiste eller hvilte. Når han til slutt
kom hjem var han gjerne fra seg av tretthet og sult.
Jakob, derimot, holdt seg hjemme. Han dyrket jorden og passet
sauene, han reparerte teltet og slo ned gjerdestolper. Han la
ned mye arbeid hjemme. Likevel var det Esau som skulle arve alt
det Jakob passet på og var glad i, enda Esau ikke brydde
seg det minste om det. Det syntes Jakob var urettferdig.
En dag sto Jakob og laget kveldsmat. Han laget en tykk og god
linsesuppe. Det dampet fra gryten og luktet kjempegodt. Da kom
Esau inn i og slang seg ned på en skinnfell. Han ville ha
litt mat av Jakob, for han var så skrekkelig sulten. Nå
har jeg sjansen, tenkte Jakob. Så sa han til Esau at han
skulle få mat av ham bare han fikk førstefødselsretten
til Esau.
«Du ser jeg holder på å dø av sult,»
sa Esau. «Hva skal jeg vel med førstefødselsretten!»
Dermed byttet han førstefødselsretten sin til Jakob
for en tallerken linsesuppe. Du må ikke tro han var skrekkelig
lei seg for det. Nei da, han var fornøyd med maten han
fikk, og brydde seg ikke mer om saken.
Isak vil velsigne Esau
Nå gikk det mange år, og Isak var blitt veldig gammel.
Han lå på fellen sin inne i teltet, kunne nesten ikke
se, og var så skral som det bare gikk an. Nå ville
han velsigne eldstegutten, som hadde førstefødselsretten,
før han døde. «Min sønn,» sa
han til Esau, «jeg er blitt gammel av dage, jeg vet ikke
hva dag jeg kan dø. Ta nå jaktredskapen din, pilene
og buen, og skyt noe vilt til meg. Lag så en velsmakende
rett, av det slaget jeg liker. Kom hit med den og la meg spise,
så jeg kan gi deg min velsignelse før jeg dør.»
Rebekka hørte hva Isak hadde sagt til Esau, og med en
gang Esau hadde gått, ropte hun på Jakob. Hun fortalte
ham hva hun hadde hørt, og sa hun hadde en plan for hvordan
å lure Isak til å velsigne Jakob istedet. Ja, for
hun visste jo at Esau en gang hadde solgt førstefødselsretten
sin til Jakob. Nå skal du få høre hvordan Jakob
og Rebekka lurte Isak.
Jakob får Isaks velsignelse
Isak gir velsignelsen til Jakob i den tro at det er Esau han
velsigner. I bakgrunnen sees Rebekka som er fullt klar over hva
som skjer.
Jakob gikk og slaktet et kje.
Av det lagde Rebekka en deilig rett til Isak. Så tok Jakob
på seg Esaus finklær, og Rebekka surret et geiteskinn
rundt håndleddene og nakken hans. Slik gikk Jakob inn til
Isak med den deilige retten.
Jakob gikk inn til Isak, og sa han var Esau som var kommet med
en deilig rett slik han hadde lovet. Isak synes det var underlig,
stemmen til Esau var blitt så lik stemmen til Jakob. «Kom
hit, gutten min, så jeg kan få kjenne på deg,
om du er min sønn Esau eller ikke,» sa han til Jakob.
Jakob kom bort til ham med bankende hjerte. Sakte tok Isak ham
om hendene, og kjente geiteragget Rebekka hadde surret rundt dem.
Slik ragg var det bare Esau som hadde, det var sikkert. Han ba
Jakob sette frem maten han hadde med. Da Jakob bøyde seg
for å sette frem maten, kjente Isak lukten av Esaus klær
som Jakob hadde på seg. Da var Isak sikker på at det
var Esau som var der. Han spiste maten, og velsignet Jakob.
Jakob må flykte fra broren sin
Jakob hadde bare så vidt kommet ut fra farens telt da
Esau kom hjem fra jakten. Han laget en deilig rett av viltet han
hadde skutt, og gikk inn til Isak. «Hvem er du?» spurte
Isak. «Jeg er Esau, din førstefødte sønn.»
«Hvem var det da som kom inn med noe vilt han hadde skutt?
Jeg spiste av det før du kom, og velsignet ham. Nå
må han være velsignet.» Da Esau hørte
det, satte han i et hjerteskjærende skrik. Han ville ha
farens velsignelse. Men Isak kunne jo ikke ta tilbake den velsignelsen
han alt hadde gitt Jakob, og gi den til Esau istedet. Gjett om
Esau var sint!
Rebekka så hvor sint Esau var på Jakob, og tenkte
det var best å få Jakob vekk derfra. Derfor fikk hun
Isak til å sende Jakob til onkelen sin Laban i Mesopotamia,
for å finne seg en kone der. Slik gikk det til at Jakob
reiste fra familien sin for å slå seg ned i Mesopotamia.