Moses

Barndom og oppvekst

Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Cappelens barnebibel, Oslo 1936
Filosofiske spørsmål:
Anne og Ariane Schjelderup, Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 4. januar 2004

Disse tekstene egner seg til gjenfortelling eller opplesning. Les igjennom tekstene på forhånd slik at du kan lese dem med innlevelse for barna. Nye begreper bør gjennomgås i klassen før historien fortelles. Tekstene er ment å skape en sterk stemning og innlevelse. Dette kan læreren forsterke ved å slukke lyset, tenne et stearinlys foran i klasserommet, og evt. med urolige klasser be elevene legge hodet på pulten. For å bevare magien, la barna dvele i denne og bearbeide stoffet på egenhånd anbefales det å avslutte timen med historien, og å vente med fellesbearbeiding i form av spørsmål, samtale, tegning, maling og andre aktiviteter til en annen time/dag.

Denne teksten er skrevet av Anne Schjelderup med utgangspunkt i Det Gamle Testamente og må altså ikke tas for Bibelens egne ord.

Josef

Husker dere Josef, gjetergutten som ble solgt som slave til Egypt av brødrene sine, og som til slutt reddet hele landet fra hungersnød? Tenk på det da, å bli solgt som slave av sine egne brødre... Jammen var han modig, og jammen var han sterk, han klarte å gjøre noe bra ut av det han! Og så klarte han å tilgi brødrene sine også. Ja, han ville til og med at de skulle komme til Egypt og bo der med ham!

Alle guttebarn skulle drepes

Brødrene de kom, og med hele sin familie, for de var blitt voksne, hadde giftet seg og fått barn. På den tiden så fikk de veldig mange barn, og da barna ble voksne fikk de også barn, og etterhvert ble det ganske mange av Josefs slekt i Egypt. De ble kalt for israelitter, for som dere sikkert husker hadde faren til Josef, Jakob, fått det nye navnet Israel, av Gud. Det gikk mange år, over 400, og israelittene hadde blitt et stort folk. Men Egypterne var ikke lenger snille mot dem, de gjorde dem til slaver, og slo dem og plaget dem. En dag bestemte til og med Farao, egypternes konge, at soldatene skulle drepe alle israelittenes guttebabyer. Stakkars israelittene, de gråt for sine barn, og mødrene prøvde å holde barna fast, men soldatene rev barna til seg og drepte dem likevel.

Faraos datter tar til seg Moses

En dag fikk en ung israelittisk kvinne en sønn. Hun syntes han var så søt og god, og hun ville ikke at soldatene skulle drepe ham, så hun gjemte ham i fire måneder. Da var han begynt å gurgle og le så høyt at hun ikke kunne gjemme ham lenger. Hun la ham i en kurv som hun gjemte i sivet langs elvebredden, og så ba hun storesøsteren gjemme seg like ved for å passe på ham.

Like etter kom selveste Faraos datter ned til elven for å bade, og fant kurven med den lille gutten. Hun syntes synd på ham, og ville ta ham med seg til slottet, kalle ham Moses og oppdra ham som sin egen sønn.

Men hun hadde jo ikke melk i brystene sine til en baby. Da våget Moses' storesøster seg frem fra sivet og sa at hun kunne finne en amme for ham, og så hentet hun mammaen sin. Slik fikk mammaen være med gutten sin, og hun fikk til og med betalt av Farao for å passe på ham. Da han ble større fikk han bo på slottet som en prins. Gjett om mammaen og pappaen til Moses ble glade!

Ideer til filosofiske samtaler

---

1. Josef tilga brødrene sine selv om de tidligere hadde solgt ham som slave. Var det riktig av Josef å tilgi? Er det noen grenser for hvor mye vi kan/bør tilgi?
2. Hvordan kunne Farao ønske å drepe alle israelittiske guttebarn? Tror du Farao hadde en samvittighet? Kjenner du noen som ikke har samvittighet? Hvordan vet du om noen har en samvittighet?
3. Da Faraos datter fant Moses og tok ham med seg, fulgte den egentlige moren med som amme. Men Moses visste nok ikke at det var den egentlige moren hans som oppdro ham. Ville det gjort noen forskjell for Moses om han hadde visst at ammen hans var hans egentlige mor? Spiller det noen rolle om vi blir oppdratt av våre egentlige foreldre eller kan andre bli like mye foreldre for oss?