Loke og hans barn
Fenrisulven, Hel og Midgardsormen
Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 8. februar 2004
Loke er gift med den trofaste Sigynn,
og han har tre sønner med henne. Men dette er ikke nok for
Loke, han vil gjerne ha flere kjærester. Derfor reiser han
rett som det er til Jotunheim for å kose seg med jotnekvinnene
der. Særlig liker han en jotnekvinne ved navn Angerboda, og
nå har det gått slik som det gjerne gjør, Angerboda
har født ham tre barn. Ja, det var vel noe til bragd, mener
Loke. For det er ikke vanlige og alminnelige små barn han
nå har blitt far til...
Lokes barn
Det
ene barnet er en jente, henne kaller de Hel. Hun er så
fæl å se på at det er en gru, og hun er svart
som kull i ansiktet. (I enkelte kilder hevdes det at halve kroppen
hennes er svart mens den andre halvparten er hvit.) Det andre barnet
er en fæl drage som de har kalt Jormundgand. Det
tredje barnet er et glupskt og hylende beist av en ulv som kalles
Fenrisulven.
Derfor er ikke gudene like begeistret for barna som Loke selv er.
Ennå er de små, men snart blir de store, og da er det
ikke godt å vite hva slike udyr kan finne på. Det blir
spådd at disse barna en gang vil stille seg i spissen for
all verdens mørke makter. Ved Ragnarok
vil de kjempe mot gudene. Fenrisulven skal til og med sluke selveste
Odin.
Gudene har mest lyst til å drepe barna med en eneste gang.
Men nå når de en gang er født til å skade
verden, kan ikke gudene hindre dem i det. Skjebnen må gå
sin gang, det som har blitt bestemt kan ikke forandres.
Gudene henter barna
Men gudene vil i alle fall ha en viss kontroll med monstrene. De
henter barna fra Jotunheimen, og tar dem med seg til Åsgard.
Ormen Jormundgand kaster de på havet. Der ligger den og eter
seg større og større for hver dag som går. Til
slutt blir den så stor at den omslutter hele verden og kan
bite seg selv i halen. Nå kalles den for Midgardsormen,
for den omslutter hele Midgard, dvs. menneskenes verden.
Hel sendes ned til Nivlheim, de dødes rike. Dit kommer alle
som ikke er så heldige å dø i kamp slik at de
kan komme til Valhall. Også gudene kommer til Hel etter sin
død, de kan jo ikke komme til Valhall.
Fenrisulven beholder gudene i Åsgard. Den løper fritt,
og er så vill og uregjerlig at bare Ty våger
å nærme seg den og gi den mat. Fenrisulven vokser og
vokser, og blir til slutt så stor og vill at gudene blir redde
for hvordan dette skal ende. Etter at den gang på gang har
stukket av bestemmer de seg for å binde den fast.
Gudene vil binde Fenrisulven
Nå lager de et tau så sterkt det går an å
lage et tau og går til Fenrisulven med det. De spør
ham om ikke han kan vise dem hvor sterk han er. De vil binde ham
med tauet, og så skal han sprenge det. Fenrisulven ser på
tauet, og lar dem binde seg. Straks det er bundet fast sprenger
han det så lett som ingenting. Nå begynner gudene å
bli redde.
Gudene setter derfor i gang med å smi en lenke som er dobbelt
så sterk som tauet. De sier til Fenrisulven at om han greier
å sprenge den, vil han bli berømt. Ulven lar seg lenke,
og han sprenger lenken så stumpene fyker. Nå er gode
råd dyre for gudene.
Nå sender de bud ned til dvergene, disse dyktigste av smeder,
og ber dem utøve sin kunst. Dvergene setter i gang, de smir
en tynn og myk silkesnor som er sterkere enn det sterkeste jern.
Denne snoren smir de av det som ingen kan finne: lyden av kattepoter,
kvinners skjegg, fjellenes røtter, fiskeånde og fuglespytt.
Derfor er det slik at kattepoter ikke lenger gir lyd, kvinner ikke
lenger har skjegg, fuglen ikke har spytt og fisken ikke har ånde.
Gleipne binder Fenrisulven
Snoren kaller de Gleipne, og denne snoren tar gudene med
seg til Fenrisulven. De lokker ulven med seg ut på den lille
øya Lyngve i sjøen Åmsvartne.
Der spør de om han ikke vil la seg binde av den tynne og
lette Gleipne-snoren.
Fenrisulven er skeptisk til den tynne lenken. Han tror at gudene
prøver å lure ham. Men gudene gir seg ikke, de sier
han er feig om ikke han vil la seg binde av en tynn silkesnor. Til
slutt lar Fenrisulven seg binde, men på én betingelse:
en av gudene må la hånden sin ligge i munnen på
Fenrisulven som pant på at det ikke ligger svik i luften.
Gudene
ser nølende på hverandre. Ingen av dem har særlig
lyst til å miste en hånd. Men ulven må bindes,
det vet de, og er det dette som skal til, ja, da må en av
dem gjøre det. Ty går frem og legger hånden sin
i munnen til Fenrisulven.
Så blir ulven bundet, og alt den sparker og spenner blir
båndet bare fastere rundt ham. Da ler gudene høyt,
men det er en av dem som ikke ler. Det er Ty som står der
uten hånd!
Gudene fester nå båndet til en svær steinhelle,
og den skyver de ned i jorden og dytter tunge stener over. Ulven
kaster seg fra side til side og glefser etter gudene, men de stikker
et sverd i munnen hans så det står med skjeftet
ned og spissen opp. Der står Fenrisulven og uler, og der skal
han stå helt frem til Ragnarokk.
Ideer til filosofiske samtaler
- Lokes barn var tre «monstre», og det var spådd
at de kom til å føre stor ulykke med seg. Derfor
ble de kidnappet fra moren sin av gudene. Synes dere at gudene
hadde rett til å gjøre dette? Kan man straffe noen
for det noen sier at de kommer til å gjøre en gang
i fremtiden?
- Det viste seg imidlertid at barna vokste opp og ble noen store
uhyrer. Men de vokste jo også opp uten sine foreldres
kjærlige omsorg. Hverken Loke eller Angerboda fikk lov
til å ta ansvar for barna sine. Tror du at de Hel, Fenrisulven
og Jormundgand ville ha blitt annerledes dersom ikke gudene
hadde kidnappet dem (og «mishandlet» dem)?
- Hvilen rolle spiller det hva vi opplever under oppveksten?
Er noen barn født til å bli onde og farlige (slik
gudene mente barna til Angerboda og Loke var), eller blir de
onde og farlige på grunn av den oppveksten de får?
- Fenrisulven greide å sprenge et tykt tau og en sterk
jernlenke, men den greide ikke å bryte en tynn silkesnor.
Tror dere at det finnes ting som kan virke veldig myke og svake,
men som i virkeligheten er veldig sterke? Kan dere tenke dere
situasjoner der disse tingene vil ha stor kraft:
– kjærlighet
– solens varme
– et lite barn
– sult
– vann
Kan dere også tenke prøve å beskrive i hvilke
situasjoner kjærlighet, solens varme, et lite barn, sult
og vann kan oppleves som myke og svake ting?
- Gudene lurte Fenrisulven, de lovet ham at de ikke fór
med svik, men i virkeligheten svek de ham. Var det da gudene
som var dårlige/onde (siden de ikke holdt løftet
sitt) og ulven som var god/snill (siden han stolte på
gudene)? Kan noen se stor og stygg ut og likevel være
bare snill og god? Kan noen være slem og ond og likevel
se snill og søt ut? Er det noen sammenheng mellom et
menneskes indre og ytre?
|
|
|