Tekst/illustrasjoner:
Asbjørnsen og Moe
Filosofiske spørsmål:
Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 1. mai 2003

Det er Asbjørnsen og Moe som nedtegnet dette kjente eventyret. Det handler om en pannekake som nekter å la seg spise av moren, gamlefar og alle ungene som alle venter på at den skal bli ferdigstekt. Pannekaken spretter istedet ut av pannen, triller avgårde og nekter alle den møter å spise den. Helt til den treffer grisen...

et var engang en kone som hadde syv sultne barn, og dem stekte hun pannekake til; råmelks-kake var det, og den lå i pannen og este seg så tykk og god at det var en lyst å se på den, og barna stod omkring, og gamle far satt og så på.

«Å, la meg få litt pannekake, mor, jeg er så sulten,» sa det ene barnet.
«Å kjære deg,» sa det andre.
«Å kjære, vene deg,» sa det tredje.
«Å kjære, vene, snille deg,» sa det fjerde.
«Å kjære, vakre, vene, snille deg» sa det femte.
«Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg,» sa det sjette. «Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg» sa det syvende, og så bad de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.

«Ja, barna mine, bi nu bare til den vender seg,» sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun ha sagt - «så skal dere få pannekake alle sammen, se bare hvor tykk og fornøyd den ligger der.»

Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned i den igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut igjennom døren og bort efter veien.

«Hei da!» Kjerringen efter med pannen i den ene hånd og sleven i den andre, det forteste hun kunne, og barna efter henne igjen, og gamle far hinkende efter til slutt.

«Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!» skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen.

Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.
«God dag, pannekake,» sa mannen.
«Gud signe, mann brann,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa mannen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n og syv skrikerbarn, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann,» sa pannekaken, og trillet og trillet, til den møtte en høne.

«God dag, høne pøne,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa hønen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, syv skrikerbarn, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne,» sa pannekaken og trillet som et hjul bortover veien. Så møtte den en hane.

«God dag, hane pane,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa hanen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n og syv skrikerbarn, fra mann brann, og fra høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane,» sa pannekaken, og begynte å trille og trille det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.

«God dag, pannekake,» sa anden.
«God dag, ande vanne,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa anden.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n og syv skrikerbarn, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vanne,» sa pannekaken, og tok til å trille og trille det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.

«God dag, pannekake,» sa gåsen.
«God dag, gåse våse,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, men bi litt og la meg få ete deg,» sa gåsen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n og syv skrikerbarn, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vanne, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse,» sa pannekaken og trillet avsted igjen.

Da den så hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.
«God dag, gasse vasse,» sa pannekaken.
«Kjære min pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa gassen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n og syv skrikerbarn, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vanne, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse,» sa pannekaken, og tok på å trille og trille det forteste den orket.

Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.
«God dag, pannekake,» sa grisen.
«God dag, gylte grisesylte,» sa pannekaken og begynte å trille og trille det forteste den orket.
«Nei, bi litt,» sa grisen, «du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt der,» sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for ham; men pannekaken kunne ikke komme over.
«Sett deg på trynet mitt,» sa grisen, «så skal jeg frakte deg over,» sa han.
Pannekaken så gjorde.
«Nøff-koff,» sa grisen og tok pannekaken i en jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke reglen lenger heller.

Ideer til filosofiske samtaler

I et eventyr skjer det mye rart. Her er dyr og ting som snakker og tenker, og ofte dukker det opp skumle troll og overnaturlige makter. I dette eventyret skjer det også litt av hvert rart, f.eks. spretter pannekaken ut av stekepannen for egen hjelp og begynner deretter å trille bortover bakken. Så slår den av en prat med alle den møter på sin vei!

Men ikke alt som skjer i eventyr er like merkelig. F.eks. er det ikke det minste rart at alle som treffer pannekaken er sultne. Det er helt naturlig for både dyr og mennesker å bli sultne. Er det andre ting i dette eventyret som du vil si er helt vanlig og naturlig?
Når en pannekake forteller oss at den ikke har lyst til å bli spist opp, så kan vi godt forstå den. Vi har jo heller ikke lyst til å bli spist opp! Men hvis pannekaken ikke hadde kunnet snakke, hvordan kunne vi da skjønne at den ikke hadde lyst til å bli spist opp? Er det sånn at vi bare spiser ting som ikke kan fortelle oss at det ikke vil bli spist? Hvis en ku hadde kunnet snakke, hadde vi da kunnet spise den? Hvis en gulrot hadde kunnet fortelle oss at den ikke vil bli spist, kunne vi da spist den?
Da pannekaken møter grisen, skjer det noe nytt. Grisen ber ikke pannekaken om å stoppe, slik alle de andre har gjort, men foreslår isteden at de skal slå følge gjennom den farlige skogen. Pannekaken får dermed tillit til grisen og går derfor videre sammen med den.

Pannekaken stoler på grisen. Hadde du turt å stole på grisen hvis du var pannekaken? Ville du ikke vært redd for at grisen var sulten den også? Var pannekaken dum som ble med grisen?
Når vet vi at vi kan stole på mennesker? Er det noen mennesker vi alltid kan stole på? Er det noen vi aldri kan stole på? Hva kan du gjøre for at andre skal kunne stole på deg? Må man være dum for å stole fullt og helt på et menneske? Er det riktig at smarte mennesker aldri stoler på noen andre enn seg selv?