Om fabelen
Sist oppdatert: 30. mai 2004
Kobling mellom menneske og dyr
Fabelen er en muntlig fortelling som senere er blitt skrevet ned,
enten på vers eller i prosa. De opprinnelige og «ekte»
fablene er gjerne litt naive og har en viss poetisk dybde. Men
det som særmerker fabelen er koblingen mellom menneske og
natur – særlig dyrene. Dyrene tenker og oppfører
seg som om de var mennesker. Men de gjør det på en
slik måte at deres «dyrenatur» likevel gjør
seg gjeldende. Reven er f.eks. alltid slu, ulven er grådig
osv. Slik får vi fremstilt forskjellige sider av menneskenaturen
gjennom dyrene.
Moralsk klangbunn
Selv om de eldre fablene ikke alltid har en nedskrevet moral,
bærer de med seg en uskreven moral idet de stadig forteller
om menneskets dårlige sider. Dette skiller fabelen fra eventyr
om dyr hvor en moralsk klangbunn ofte er fraværende. Og da
man begynte å oppta fabelen i kunstdiktningen (fabelen hører
opprinnelig til folkediktningen), festet man seg ved dens oppdragende
potensiale, og gjorde dem mer og mer til en form for læredikt.
Man ga derved avkall på mye av naiviteten, poesien og den
dypere symbolikken.
Noe av det samme skjedde da man «oppdaget» folkeeventyrene
på 1800-tallet og brukte dem i oppdragende øyemed.
Men med fablene skjedde dette mye tidligere: vi merker allerede
i Æsops fabler en umiskjennelig eim av moral og belæring...
Og i romernes omforming av de greske fablene, og i deres egne selvkomponerte
fabler, kom moralen helt i forgrunnen.
Æsop
«Æsops
fabler» er en samling greske fabler fra det 6. århundre
f.Kr. Disse fortellingene var en del av folkediktningen og ble
derfor overført muntlig. Den første samlingen ble
nedskrevet av Demetrius Falarius ca. 200 år senere, dvs.
i det 4. århundre f.Kr. Men denne samlingen er senere gått
tapt. Den romerske fabeldikteren Babrius satte fablene på
vers (på gresk) i det 2. århundre e.Kr. og denne samlingen
har vi fremdeles.
Men vi har også en latinsk samling av fabler. I det 1. århundre
e.Kr. omarbeidet den romerske fabeldikteren Fædrus fablene
og oversatte/gjendiktet dem til latinske vers. Han gjorde dem til
en del av sine egne samlinger. Fædrus måte å
skrive fablene på er blitt toneangivende for all senere fabeldiktning.
Når det gjelder Æsop selv, er det usikkert om mannen
overhodet har eksistert. Men ifølge en beretning var han
slave på øya Samos. Han dro senere som sendebud til
Delfi og ble drept av Delfiene. Men fablene synes å ha lånt
stoff fra fabellitteratur fra Egypt og Midt-Østen.
Fabler i nyere tid
På 1600-tallet forfattet Jean
de la Fontaine (1621-1695) en samling fabler preget av vidd,
folkelig tone og naiv lunhet. Han hentet inspirasjon både
fra Æsops fabler og østasiatisk fabeldiktning. Men
til tross for hans folkelige tone, er fablene hans mindre forankret
i det virkelige livet og mer preget av fantasielementer enn tradisjonens
fabler.
Av fabler av nyere dato kan fremheves Vikram Seths «Dyriske
fabler», gjendiktet av Henning Hagerup og utgitt på
Gyldendal Tiden i 1998. Dette er en tankevekkende liten bok som
også kan leses av barn. Den egner seg godt for høytlesning.
Ideer til filosofiske samtaler
- Kan vi lære av dyrene selv?
Vi kan lære noe av fablene, hvor det er dyr som fremstår
som mennesker. Men kan vi lære noe av dyrene i virkeligheten?
Eller må dyrene «bli» mennesker for at vi
skal lære noe av det?
- Menneske og natur
Er kunnskap om naturen like viktig som kunnskap om mennesket?
Er mennesket en del av naturen eller står mennesket over
naturen?
- Hva lærer vi mest av?
Fablene ble gradvis gjort mer belærende i tonen. Men
er det sikkert at en belærende tone virker mer oppdragende
enn poesi og fantasi? Vi er idag opptatt av å legge tilrette
for «pedagogisk riktig» læring, men er det
alltid slik at vi lærer mest av det som er «pedagogisk
riktig»?
- Vi liker å lære andre...
Det synes som om vi mennesker har en iboende trang til å
skulle fortelle andre hvordan vi mener de bør leve livet.
Hvorfor gjør vi det? Hvorfor har vi ikke nok med oss
selv?
|