|
 |
Å være, å ha, å føle
To situasjoner fra virkeligheten
Idé, tekst og filosofiske spørsmål:
Ariane Schjelderup
Sist oppdatert: 15. november 2003
Ofte sier vi om andre at de «er»,
«har det» eller «føler seg» slik
og slik. Men det er ikke ofte vi tenker over hva som egentlig ligger
i slike utsagn. Her skal vi se på to situasjoner hvor den
ene stiller et spørsmål som den andre reagerer på
fordi spørsmålet ikke oppleves som riktig stilt. —
Situasjonene må gjerne iscenesettes, og dere kan selv lage
nye situasjoner i klassen hvor elevene kan prøve ut forholdet
mellom det å «være», å «ha»
og å «føle seg».
SITUASJON
1:
En mann lå på sykehus og hadde nettopp blitt operert.
Han hadde store smerter, og ringte derfor på en sykepleier.
Da hun kom, stilte hun ham følgende spørsmål:
«Føler du smerter?»
«Nei,» svarte han, «jeg har smerter.»
Ideer til filosofiske samtaler
- Hvorfor tror du mannen svarte dette? Hva er egentlig forskjellen
mellom det å ha det vondt og det å føle at
man har det vondt? Er det noen forskjell? Kan vi ha det
vondt uten å føle at vi har det vondt
— og omvendt: kan vi føle at vi har det
vondt uten at vi har det vondt?
- Kan vi stole på at det vi føler har noe med
virkeligheten å gjøre, dvs. hvordan virkeligheten
«er»? Når forteller følelsene våre
oss om noe som finnes i virkeligheten:
– når du føler at du er smittet av influensa?
– når du føler at du er forkjølet?
– når noen later som om de skal slå deg i
ansiktet?
– når du tenker på at du skal til tannlegen?
– når du faller og skrubber knærne på
asfalten?
– når vennen din faller og skrubber knærne
på asfalten?
– når solen skinner, men du akkurat har mistet kjæledyret
ditt?
Er følelsene våre en del av virkeligheten eller
er det bare det vi kan se og ta på som er virkelig?
- Er følelsene viktigere enn språket eller er språket
viktigere enn følelsene? Er det egentlig så viktig
hvordan vi ordlegger oss så lenge vi faktisk bryr oss
om hvordan andre har det? Er følelsene også et
slags språk — kanskje et språk som alle mennesker
kan forstå uansett hvilket land de kommer fra?
SITUASJON
2:
En mann gikk til psykolog fordi han hadde så dårlig
selvtillit. Psykologen spurte:
«Føler du deg usikker?»
Mannen tenkte seg litt om og fornemmet at det var noe galt med
måten spørsmålet ble stilt på. Men det
var først etterat timen hos psykologen var over at han
kom på hva som var feil. Han skulle svart:
«Nei, jeg føler meg ikke usikker; jeg er
usikker.»
Ideer til filosofiske samtaler
- Igjen: hva er forskjellen på det å føle
seg usikker og det å være usikker?
Hvorfor var viktig for mannen at psykologen forsto at usikkerheten
ikke bare var en følelse? Hvis usikkerheten ikke var
en følelse; hva var den da?
- Synes du at psykologen tok mannen på alvor når
hun stilte spørsmålet på denne måten?
Er det viktigere å bli tatt på alvor når det
gjelder vårt indre (følelsene) enn når det
gjelder vårt ytre (kroppen)?
- Har dere opplevd at dere ikke kommer på hva dere burde
svart før etterpå? Hva skyldes dette? Er det fordi
vi nøler med å si ifra hva vi mener? Men bør
vi da alltid si det vi mener, eller er det noen ganger lurt
å vente?
- Kan du se hva som er hovedforskjellen på den første
situasjonen og den andre? (Svaret finner du gjemt et eller annet
sted på denne siden…)
|
 |
|
|
|