H. C. Andersen
Liv og levnet
Tekst:
oversettelse og tilretteleggelse av en tekst om HCA som står
gjengitt på nettstedet am3d.com
Illustrasjoner:
Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 15. november 2003
Hvem
var H. C. Andersen (1805-1875)? Hva slags menneske var han? Hva
ville han med livet sitt? Og hvorfor begynte han egentlig å
skrive eventyr? Disse spørsmålene, og mange andre,
får vi svar på i denne beretningen om mannen bak alle
de vidunderlige eventyrene.
Romaner, skuespill og eventyr
I 1835 utkom det aller første hefte med eventyr av H.C.
Andersen. «Fyrtøjet», «Lille Claus og store
Claus», «Prinsessen på ærten» og «Den
lille Idas blomster». Da var Andersen 30 år og hadde
nettopp utgitt sin første roman: Improvisatoren.
Andersens store drøm var nemlig å bli stor roman- og
skuespillforfatter. Han lyktes med det første. Han skrev
6 romaner i løpet av sitt liv som alle ble godt mottatt over
hele Europa. Men idag leses de ikke lenger. De er skrevet i tidens
romantiske stil, som på oss virker kunstig og oppstyltet.
«Stendøde» uten «originalitet» skrevet
for å behage tidens smak, har forfatteren og Andersen-kjenneren
Per Olav Enquist sagt om disse romanene. Av samme grunn er også
skuespillene hans gått i glemmeboken.
Som kjent gikk det bedre med eventyrene. Vitenskapsmannen H. C.
Ørsted uttalte profetisk etter å ha lest Andersens
første eventyr: «når (romanen) gjorde Andersen
berømt, så ville eventyrene udødeliggjøre
ham».
Andersen trodde ikke helt på dette. For ham var de første
eventyr bare en kjær vandring tilbake til de folkeeventyr
som han hadde vært så glad i som barn. Han så
ikke på eventyrene som «rigtig litteratur».
Eventyrene
Men da han oppdaget hvor populære eventyrene ble, utviklet
han genren og skapte den lange rekke med eventyr som vi alle kjenner
idag. I begynnelsen kalte han dem for «eventyr fortalte for
børn», men da «Nattergalen» og «Den
grimme Ælling» kom ut i 1843, nøyet han seg med
å kalle heftet for «Nye Eventyr» og han ga følgende
begrunnelse:
«De første (eventyr), jeg gav, vare jo meest ældre,
jeg havde hørt som barn, og som jeg, efter min Art og Maade,
gjerne fortalte og omdigtede; de, jeg selv skabte, f.eks. "Den
lille Havfrue"(…) vandt imidlertid meest Bifald, og har
givet mig Flugt! Nu fortæller jeg af mit eget bryst, griber
en Idee for den Ældre - og fortæller saa for de smaa,
medens jeg husker på, at Fader og Moder tidt lytte til, og
dem maa man give lidt til Tanken» (brev til sin venn, dikteren
B. S. Ingemann).
At han klarte å skrive for både barn og voksne, er
hans virkelige genistrek. Han kunne se det vise i det barnlige og
det barnlige i det vise, og det på sitt eget levende språk
– langt fra romanenes tidsbundne språk.
I en jevn strøm utkom eventyr og historier i små hefter
fra 1836 og fremover. I alt 156 eventyr og historier endte det opp
med – hvorav mange har tatt verden med storm og gjør
det fremdeles.
Kun ni af eventyrene er frie genfortellinger av gamle folkeeventyr.
Det er «Fyrtøjet», «Lille Claus og Store
Claus», «Prinsessen på ærten», «Rejsekammeraten»,
«De vilde svaner», «Paradisets have», «Svinedrengen»,
«Klods-Hans» og «Hvad Fatter gør, det er
altid det rigtige». Resten er hans egne originale verker.
Med sine eventyr skapte Andersen verdenslitteratur, en helt ny måte
å skrive litteratur på inspirert av sin barndoms verden:
«En fuldstændig fantastisk prosa, levende, kortfattet,
brutal og livsfarlig» skriver Enquist om den.
Den stygge andungen og svanen
Til gjengjeld forsøkte Andersen av alle krefter å
skrive stilfullt og kultivert i sine romaner – for det var
i den kultiverte verden han søkte anerkjennelse.
Forklaringen på dette finner vi i Andersens livshistorie.
Han var en fattig skomakersønn, oppvokst i en familie plaget
av sinnsykdom og alkoholisme, omstendigheter som plasserte familien
på bunnskiktet i samfunnet. Andersen oppfattet seg selv som
en sumpplante som i barneårene strakte seg etter lyset og
på forunderlig vis også nådde det – dvs.
han kom seg vekk fra sumpen.
«Den stygge andungen» er eventyret om hans egen skjebne
– fra ensom og misforstått yngling, som drar fra provinsen
til København og gjennom mange trengsler omsider blir til
den verdensberømte dikter som er dus med fyrstene og de kongelige.
Barndomsårene og «teatersygen»
Andersen hadde allerede fra barnsben av en eiendommelig tro på
at han «skulle blive noget særligt». En yndlingshistorie
fra hans barndom skildrer møtet med en klok kone som Andersens
mor hadde stor respekt for. Spå kunne hun også, og den
lille Andersen fikk følgende spådom med på veien:
«Han får bedre lykke, end han fortjener. Det bliver
en vild fugl, der vil flyve højt og blive stor og fornem
i verden».
Andersen lot seg inspirere av denne spådommen, og allerede
i møtet med det lokale teater fikk fantasien hans vinger.
På scenen og som dikterspire så gutten en mulighet for
å heve seg ut av «sumpen». Og det kunne han saktens
trenge. Det var ikke bare det at han tilhørte «de fattigste».
Han var også annerledes enn sine kamerater. Han var nokså
ensporet av natur, en som sydde tøy til dukker og som helst
lekte med jentene. Men selv jentene syntes han var for skjør
når han fantaserte om å ansette dem «på
sit slot» når de ble voksne.
Den unge Andersen ble teatergal. Han lærte bruddstykker av
skuespill utenat og spedde på med egen diktning der hukommelsen
ikke strakk til. Snart deklamerte han dikt for alle som gadd å
høre på ham. Da skuespillere fra det kongelige teater
besøkte Odense, visste Andersen nøyaktig hva han ville:
han måtte til København og bli skuespiller på
Det Kongelige Teater!
Som fjortenåring dro han avsted med morens velsignelse. Penger
hadde han ikke så mye av, men et skuespill på Det Kongelige
Teater, dét måtte han se – og de neste månedene
brukte han all sin energi på å oppsøke betydningsfulle
personer som hadde med Det Kongelige Teater å gjøre.
Han deklamerte sine etterligninger av tidens populære stykker
for dem – eller endog ublu sine egne umodne ansatser til skuespill.
Dansen om Det Kongelige Teater
At en ung mann som hadde gått på fattigskole kunne
bryte standsforskjellene var uhørt på denne tiden.
Men Andersen gjorde det. Det lyktes ham å finne mesener
som støttet ham økonomisk slik at han kunne forbli
i København. Han fikk sangtimer, og prøvde seg både
på ballett og skuespill.
Men han hadde et problem: han var høy og skranglete med
en overdimensjonert nese og fremsto derfor ofte som ufrivillig komisk.
Dessuten bar han på store dramatiske følelser, hvilket
gjorde ham enda mere komisk: «Så tåbelig at man
ikke kan bare sig for latter», som en ung borgerpige skrev
om ham etter å ha overvært flere av hans opptredener
i private hjem.
Andersens ambisjoner falt til jorden. Han ble avvist både
som skuespiller, sanger, danser og dikter. Men hans utrettelige
forsøk gjorde allikevel inntrykk. Tre år etter at han
hadde ankommet København, ble hans venner og mesener enige
om at det eneste å gjøre med den ustyrlige unge Andersen
var å sende ham på latinskole slik at han deretter kunne
få en sjanse til å skaffe seg arbeid og eget utkomme.
På latinskole
Som 17-åring ble skomakersønnen derved sendt på
latinskole. Han ble bedt om å holde seg unna dikt og glemme
alt om sine kunstneriske storhetsdrømmer. Men Andersen fant
seg selvfølgelig ikke tilrette under et slikt regime. Han
var takknemmelig for utdannelsen, men hadde store problemer med
å holde seg til latinen. Han diktet videre i smug. Tiden på
skolen var tung for ham, men etter seks år var endelig en
studentereksamen i boks.
Men nå, som ferdig student, var Andersen ikke lenger til
å stoppe. Hans første skrifter ble publisert, et skuespill
satt opp på det kongelige teater og i 1835, syv år senere,
var hans første roman og eventyr ferdige. Fra nå av
lå veien til berømmelse åpen for ham. Den stygge
andungen var blitt til en svane.
Berømmelsen
Andersens berømmelse stiger nå over hele verden. Han
reiser over hele Europa og er en kjærkommen gjest hos fyrster
og berømte personligheter. Hadde han vært forfatter
idag, hadde han nok blitt en av verdens rikeste, men de fleste utenlandske
bøker var piratutgaver som Andersen ikke fikk et rødt
øre for. På den tiden fantes ingen lover om opphavsrett.
Inntektene var derfor beskjedne, men berømmelsen kunne ingen
ta fra ham. Det var rørende når barn helt fra USA sendte
penger for å støtte ham. Andersen opplevde det nok
som litt ydmykende, men det sier noe om hvor populær han var
blant barn. Selv likte han veldig godt å leke med sine venners
barn, og han skapte sitt eget lekespråk sammen med dem, han
ga dem sine merkelige papirfigurer og fortalte eventyr. Andersen
var en forteller i særklasse, fullt på høyde
med de beste i Europa. Han kunne få selv sitt voksne publikum
til å gråte som barn når han f.eks. leste historien
om «Den lille pige med svovlstikkerne».
Nervemennesket H. C. Andersen
Andersen fikk aldri egne barn. Heller ikke ble han gift. Han var
ungkar til det siste. Han var riktignok beruset av mange forelskelser
opp igjennom livet, men familielivets forpliktelser følte
han sig visstnok ikke egnet til å påta seg. Han var
et nervemenneske og rommet mange spenninger og motsetninger.
Den eksentriske
selvopptattheten heftet ved ham hele livet, men den var forenlig
med et hjelpsomt vesen, en makeløs humor og selvironi som
tilsammen kanskje ga ham den karisma
som førte ham frem i verden.
Andersen ble ofte av sine omgivelser oppfattet som barnlig og var
det sikkert også. «Han ligner et stort barn, en slags
halv-engel (…) men intelligensen skinner igennem», skrev
en samtidig engelsk forfatter etter et møte med Andersen.
Barnligheten var en styrke når han skrev sine mesterlige
eventyr og kombinerte den med voksen visdom. Men det synes også
å ha hatt den negative effekt at han ikke maktet å slippe
barndommens traumer: den fordom at han, den fattige skomakersønn,
aldri ville bli akseptert som en likemann blant de dannede og rike.
Han ble alltid pint av tanken om at hans venner ikke holdt av ham.
Hans begjær etter anerkjennelse var tilsvarende stor og umettelig.
På denne bakgrunn er det ikke så vanskelig å
forstå at han ivret etter å skrive sine romaner i henhold
til tidens smak og behag. Dette var for ham selve inngangsbilletten
til alle de strålende slottene, salongene og ballsalene over
hele Europa. At eventyrene, som han skrev spontant etter eget hode,
om mulig gjorde ham enda mere berømt, sluttet aldri å
overraske ham.
Men tungsinnet slapp aldri taket på ham. I sine dagbøker
skildrer han ofte seg selv som et ensomt og ulykkelig menneske.
Og dette ble dessverre verre med alderen.
Når svanen «af hjertet jubler»
Andersen levde intenst. Dette viste seg bl.a. i hans reisetrang.
I diligence
fartet han på kryss og tvers i Europa, som ingen annen danske
på den tiden, dette på tross av sine sarte nerver som
tilsa at han burde holde seg i ro. Han bare måtte ut og sanse
verden, noe han da også har beskrevet i sine reisebøker
og i sin selvbiografi: «Mit livs eventyr». Og så
var Andersen et menneske som hadde inspirasjonens nådegave:
«Jeg har masse af (eventyr)Stof, mere end til nogen anden
Digte-Art; det er tidt
for mig, som hvert Plankeværk, hver lille Blomst sagde: «See
lidt paa mig, saa skal min Historie gaae op i Dig!», og vil
jeg det, saa har jeg Historien!»
Slik taler ikke et ulykkelig menneske! Dette er svanen som hever
sin slanke hals og av hjertet jubler: «Så meget lykke
drømte jeg ikke om, da jeg var den grimme ælling»
(fra «Den stygge andungen»).
Ideer til filosofiske samtaler
- Andersen mente at eventyrene ikke var ordentlig litteratur.
Han prøvde derfor å skrive «rigtig litteratur»
(f.eks. romaner og skuespill), men det som har blitt stående
for ettertiden er kun eventyrene.
Er vi best når vi ikke forsøker å være
best?
Er vi selv vår verste eller beste dommer?
Hva skiller god fra mindre god litteratur?
Hva skiller litteratur fra annen tekst? Er denne fortellingen
om H. C. Andersen litteratur?
- En unik egenskap ved Andersen var hans evne til å kombinere
det barnlige med det dype og vise. Men hva kjennetegner egentlig
«det barnlige», hva er typisk for et barn? Og hva
er typisk for en vis og dyp person? Hva er det ved barnet som
ikke er vist – og hva er det ved den vise som ikke er
barnlig?
- Andersens liv sammenlignes med historien om den stygge andungen
som utvikler seg til å bli en vakker svane. Hvor mye betyr
egentlig oppveksten vår for hvordan vi blir når
vi blir eldre? Hvis én med en uheldig oppvekst kan bli
noe stort, kan det da gå dårlig med en som har hatt
en god oppvekst? Hva er en god oppvekst? Går det an å
gi en universaloppskrift på en god oppvekst?
- Man forsøkte å gjøre en skikkelig borger
av ham: man sendte ham på latinskole. Men Andersen var
ikke det minste interessert i latin. Han levde for eventyret
og den gode fortellingen. Går det an å presse et
menneske til å bli noe det ikke ønsker å
være? Er det riktig eller galt å øve press
på mennesker for å få dem til å gjøre
som vi vil? Hvem vet best hva som er best for et annet menneske?
|
|
|