|
 |
En tale mot krig
En 12 år gammel amerikansk jente tar opp kampen for fred!
Tekst:
Charlotte Aldebron
Illustrasjoner:
Jillian Aldebron og Clipart.com
Sist oppdatert: 1. mars 2004

Charlotte med rotten sin «Alcatraz» (som forresten er navnet på
et av de mest beryktede fengslene i USA – hvorfor har hun gitt
rotten det navnet mon tro...)
Her presenterer vi en av flere taler
mot krig som den amerikanske jenta Charlotte Aldebron har holdt
i løpet av det siste året. Charlotte er 12 år
og går i syvende klasse ved Cunningham Middle School i Presque
Isle, Maine (2002-2003). Charlotte har bodd i flere land i Afrika,
Europa og Karibien, og opplevd mange forskjellige kulturer og levemåter.
Hun vet hvor viktig det er ikke å være redd for å
si sin mening om det som er galt og urettferdig. Charlotte ønsker
fred og trygghet for alle verdens barn, og har gjort seg bemerket
i USA ved sitt sterke engasjement.
Charlotte holdt denne talen på
et fredsstevne i Augusta, hovedstaden i Maine, den 26. oktober
2002. Regnet høljet ned, men det var rundt 2700 mennesker
tilstede som fikk høre Charlottes sterke appell for fred.
Moren til Charlotte, Jillian Aldebron,
har personlig gitt oss tillatelse til å oversette og publisere
talen her på Skoletorget, og det er også hun som har
sendt oss bildene av datteren. Jillian Aldebron kan kontaktes på
følgende adresse: aldebron@ainop.com
«Jeg har sagt ifra mange ganger siden den 11.
september 2001. Den 12. februar 2002 skrev jeg et skole-essay
om det amerikanske flagget hvor jeg sa at vi bryr oss mer om selve
flagget enn å leve opp til de idealer det står for.
Den 22. mars fortalte jeg staben til senator
Snowe at dere voksne er hyklere fordi dere sier til oss barn
at vi skal løse problemer med ord, mens dere dreper mennesker
i Afghanistan. Den 28. mars sa jeg det samme direkte til senator
Collins. Hun fortalte meg at siden vi invaderte Afghanistan
kan nå små jenter gå på skolen og lære
å lese. Litt av et valg: lær å lese, eller ha
en mor og en far!

Her er Charlotte igang med talen sin i Augusta den 26. oktober
2002. Det vi ikke ser er alle de tusener av mennesker som hører
på henne...
Den 3. april publiserte nettstedet CommonDreams
flagg-essayet mitt. Det fikk mye oppmerksomhet og ble trykket opp
og lest på radioen. Jeg fikk 800 e-poster. Jeg ble overrasket
over denne responsen, for jeg hadde begynt å tro at det å
løse problemer ved å snakke sammen var noe barna måtte
ta seg av alene, og at de voksne bare kunne sloss så mye
de ville – akkurat slik voksne kan drikke og banne, men ikke
barn. Den 12. mai talte jeg ved Fredsstevnet i Bath. Den 20. mai
talte jeg til Chellie
Pingree og Tom
Daschle. Jeg hadde en mistanke om at Tom Daschle ikke fulgte
med, for han hadde et fjernt uttrykk i øynene mens han stakk
essayet mitt i lommen, ulest. Den 22. juni talte jeg ved årsmøtet
til Maine Green Uavhengige Parti. Nå er det 26. oktober,
og jeg holder enda en tale. Det er et veldig dårlig tegn,
for det betyr at det ikke er fred – vi har faktisk tenkt
å drepe enda flere mennesker. Vel, jeg begynner å bli
ganske kvalm av å høre min egen stemme! HALLO! –
er det noen der ute som hører!!
Jeg antar at stemmen min er for liten til å ha noen betydning.
Så denne gangen vil jeg legge til stemmene til flere barn,
så kanskje vi blir sterke nok tilsammen. Barn som Ali, som
var tre år gammel da vi drepte faren hans i Gulfkrigen.
Ali skrapte av jord på farens grav hver eneste dag i tre
år, mens han ropte til ham: «det er i orden pappa,
du kan komme ut nå, mennene som la deg her har dratt sin
vei.» Og Luay som var 11 år og glad fordi han slapp
å gå på skolen og slapp å gjøre
lekser. Han la seg og sto opp når han hadde lyst. Men idag
har han ingen utdannelse, og han kan fremdeles høre eksplosjonene
inne i sitt eget hode.
Og barna i Basra, i Syd-Irak, som leker i støvet idag mens
luftvernsirenene uler rundt dem fordi vi fortsetter å slippe
bomber. Og alle barna i Irak som aldri vil vokse opp fordi de har
fått leukemi
og kreft av det utarmede uranet i rakettene våre –
og de kan ikke få medisiner eller strålebehandling
fordi vi ikke lar landet deres få det [Irak har vært
under handelsboikott
av verdenssamfunnet, ledet av bl.a. USA, siden den første
Gulfkrigen, Skoletorgets kommentar]. Jeg kan ikke navnet
til alle disse barna.
Kan dere høre stemmene våre nå? Jeg vil legge
til ti år gamle Mohibollah i Afghanistan, som var ute og
samlet ved til familien da han fant en av disse fargeglade klasebombene,
den hadde fallskjerm og var på størrelse med en brusboks.
Hvilket barn kunne vel motstå den? Han endte opp med opprevet
kjøtt der hvor hans venstre hånd pleide å sitte.
President George W. Bush har bedt alle amerikanske barn om å
gi en dollar hver til de afghanske barna. Her er min dollar: stemmen
til 6 år gamle Paliko som ble båret til sykehuset mens
hun fremdeles hadde på seg finkjolen fra bryllupet som vi
bombet i to timer – og drepte hele familien hennes –
ved et uhell. Og to år gamle Alia, som ble gravd ut fra den
knuste steinen som drepte familien hennes da vi sprengte huset
deres – igjen ved et uhell. Etterpå sa våre soldater
at de var lei for det. Seg imellom kaller de afghanerne for rag
heads. Slik jeg sa det i flagg-essayet mitt er vi flinkere
til å bry oss om symboler enn om levende mennesker.
Kan dere høre oss nå? Myndighetene våre betaler
for et skoleteater i Afghanistan som lærer barna å
sloss med penn og papir istedenfor pistoler, og sier at de må
«bli del av den utdannede verdenskulturen». De kaller
det Det Mobile MiniSirkuset for Barn. Utøverne er foreldreløse
barn som bor like nord for Kabul, på et barnehjem fylt med
2000 ofre for våre luftangrep, vår grådighet,
vårt behag. Når skal vi bli en del av den utdannede
verdenskulturen?
Kanskje dere vil høre stemmene fra palestinske barn: Sami,
som ble skutt i hodet av en israelsk soldat dagen før han
fylte tolv år; ti år gamle Riham, hun ble drept i skolegården
av en israelsk tanks; og fjorten år gamle Faris, som ba sin
åtte år gamle bror Abdel om å holde seg hjemme
mens han gikk for å handle dagligvarer. Abdel nektet og fikk
dermed se at tanksen skjøt og drepte broren på gaten.
Og de seks Matar-barna – mellom to måneder og sytten
år – som alle ble drept da en israelsk pilot, som fløy
et amerikanskbygd fly, slapp en ett-tonns bombe på hjemmet
deres. Piloten var sent av Israels statsminister Ariel Sharon,
som vår president kaller en fredens mann.
Kan dere høre oss nå? Hva med stemmene fra israelske
barn? Hva med stemmene til fjorten år gamle Raaya og to år
gamle Hemda, drept sammen med sine foreldre av en palestinsk selvmordsbomber
da de gikk ut for å spise pizza; ni måneder gamle Avia,
drept av palestinere som skjøt og kastet granater på
biler; og de tolv tenåringene som ble drept av en selvmordsbomber
på en nattklubb. Kan dere høre oss nå?
Hvor mange flere barn må lide eller dø før
dere hører oss? Ikke vondt ment, men jeg ønsker virkelig
ikke å måtte holde en eneste fredstale igjen noensinne!»
Ideer til filosofiske samtaler
- Charlotte har bodd i mange forskjellige land. Hadde hun kunnet
holde denne talen om hun hadde bodd i USA hele livet? Hvis
ikke: betyr dette at vi må bli kjent med forskjellige
kulturer for å kunne forstå hvorfor det er viktig
å unngå krig? Eller betyr det at vi må bli
kjent med en kultur hvor det har vært krig for å
forstå hvor ille konsekvensene av en krig kan være?
Er det mulig å forstå alvoret av det Charlotte
sier om man ikke har opplevd noe av det hun har opplevd?
- Hva er det Charlotte kritiserer i denne talen:
• amerikansk politikk?
• at det er krig i verden?
• at verdens ledere ikke klarer å løse problemer
gjennom dialog?
• at barns kår i verden idag er så dårlig?
• at menneskeverdet ikke blir respektert?
• andre ting?
Er du enig i kritikken? Hva mener hun kan gjøres for
å bedre på forholdene? Tror du det er lett å
endre på forholdene? Synes du at den som kritiserer noe(n)
også bør ha et svar på hva som kan gjøres
bedre, eller er det greit å protestere selv om man ikke
har noen svar?
- Tror du Charlotte synes det er gøy med all oppmerksomheten
hun får? Eller ønsker hun kun at det hun sier
og skriver skal føre til forandringer i verden? Hvordan
skal vi unngå oppmerksomhet rundt vår egen person
samtidig som vi står frem for tusenvis av mennesker med
et budskap? Er det mulig skille budskapet fra den som fremsetter
budskapet?
- Charlotte forteller at de som bestemmer ikke vil høre
på henne, og at det er derfor hun må holde så
mange fredstaler. Men hvorfor vil ikke politikerne høre
på henne? Fordi hun er et barn? Hadde det hjulpet om
hun var eldre? (Eller er det kanskje flere som lytter til henne
nettopp fordi hun er et barn?) Eller er det fordi politikerne
tenker at hun ikke har noen makt som hun kan presse dem med,
derfor er det ikke så farlig hva hun sier? Tror dere
de ville ha hørt på henne hvis de visste at hun
hadde mange med seg?
Synes dere at verdens ledere burde lytte mer til barns stemmer,
og ikke bare lytte, men også gjøre slik
som barna sier at man burde gjøre? Vet barn bedre enn
voksne hva som er viktig og hva som bør gjøres
for å få en bedre verden? (Hvis barn vet bedre
enn voksne: betyr det at vi blir dummere med årene?)
Tror dere at det har noe å si at Charlotte våger
å si ifra på denne måten? Hadde det hjulpet
mer om flere gjorde det samme?
- Charlotte sier hun hadde begynt å tro at «det
å løse problemer ved å snakke sammen var
noe barn måtte ta seg av alene, og at voksne bare kunne
sloss så mye de ville». Slåss barn mindre
enn voksne? Hadde det vært rimelig å anta at voksne
slåss mindre enn barn?
- Hvorfor kriger de voksne istedenfor å snakke sammen?
Når er det enklere å ty til slagsmål og våpen
enn å snakke sammen? Hva er det som gjør at det
er så vanskelig å snakke sammen noen ganger? Kan
absolutt alle konflikter og problemer løses ved å
snakke sammen eller er det noen ganger slagsmål, våpen
og krig er eneste løsning?
- Hvilke egenskaper må vi ha for å klare å
løse konflikter gjennom å snakke sammen? Er det
nødvendig å:
• lytte til hverandre?
• overse andres feil?
• se våre egne feil?
• alltid bli enig med motparten?
• respektere hverandre uansett hva motparten sier eller
gjør?
• være venner uansett hva som skjer?
• like hverandre uansett hva som skjer?
• vite hva vi selv vil?
• vite hva den andre vil?
• ha tillit til at motparten alltid snakker sant?
• kunne se hverandre i øynene?
• legge våre egne interesser til side?
• kjempe for det vi tror på – uansett?
• kunne sette oss inn i den andres situasjon?
Er alle disse egenskapene like viktige? Er det noen vi kunne
klart oss uten? Er det noen du ville hatt med i tillegg?
- Er det galt av voksne å be barn om å gjøre
ting som de selv ikke klarer å gjennomføre? Eller
burde de voksne ta seg sammen og vise barna at det er mulig
å gjennomføre det de ber barna om å gjøre?
Kan vi forlange at alle som snakker om høye idealer
også klarer å leve i overensstemmelse med disse
idealene? Eller må vi bytte ut idealene våre om
vi ikke klarer å følge dem selv?
- Er det viktigere å passe på at barn får
gode levevilkår enn at voksne får det? I tilfelle
hvorfor?
- De barna Charlotte nevner hadde det ikke bare vondt mens
landet deres var i krig – de hadde det vondt også
etterpå, enten fordi de hadde vonde minner, fordi de
hadde mistet familiemedlemmer – eller fordi seierherrene
har villet «straffe» landet deres ved å nekte
det å skaffe seg mat, medisiner osv.
Skal vi forstå dette slik at en krig egentlig ikke er
over selv om man har lagt ned våpnene? Eller betyr det
bare at det tar litt tid før sårene etter krigen
gror? Når er en krig over? Hvilket av de følgende
kriterier vil du si er best:
• at ingen lenger blir drept?
• at ingen lenger er redde?
• at det er en tydelig seierherre?
• at det ikke lenger er noen som har vonde drømmer
om krig?
• at samfunnet fungerer som vanlig igjen?
• at alle føler at de blir rettferdig behandlet?
• at resten av verden anerkjenner landet som ble angrepet?
• at det landet som har gått til krig ber om unnskyldning?
Kan det bli fred i hele verden hvis alle mennesker klarer å
finne frem til løsninger ved å snakke sammen?
Er dette mulig eller er dette en umulig og urealistisk drøm?
- Den amerikanske forfatteren og oppfinneren Benjamin Franklin
(1706-1790) skrev engang i et brev til en amerikansk patriot
at «det ble aldri ført en god krig eller sluttet
en dårlig fred» (there never was a good war or
a bad peace). Hva kan han ha ment med det? Mente han å
si at det alltid er galt å gå til krig –
selv mot et land som synes å være en trussel enten
mot sine egne innbyggere eller andre nasjoner (eller er et
slikt land allerede i en slags krig allikevel)? Og motsatt:
ville det vært riktig av et land å slutte fred
med et annet land, selv når vilkårene er urettferdige?
Ville det ikke i såfall bety at Norge burde ha sluttet
fred med Tyskland under den annen verdenskrig – på
deres betingelser?
- Hva synes dere vi bør gjøre med stater og nasjoner
som er en trussel mot andres fred?
- Er det alltid galt å ta livet av et menneske?
 |
 |
|
 |
|