Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 5. juni 2004

Det første som måtte bestemmes når den franske nasjonalforsamling i 1789 skulle lage en ny konstitusjon (grunnlov) var hvordan makten i landet skulle fordeles. Det store spørsmålet var: hvor mye makt skulle kongen ha i samfunnet? Ja, skulle man ha en konge i det hele tatt? Det politiske skillet mellom republikanere og monarkister ble dermed av sentral betydning, og det var gjennom denne diskusjonen de første spirer til det moderne, sosiale demokratiet ble sådd.

Maktfordelingsprinsippet

Representantene i nasjonalforsamlingen var enige i at makten i landet måtte fordeles i henhold til maktfordelingsprinsippet, dvs. mellom en lovgivende forsamling, et utøvende organ og en forsamling med dømmende myndighet. Ideen var at nasjonalforsamlingen skulle ha ansvar for lovgivningen, kongen skulle ha den utøvende makt og domstolene den dømmende makt. Et sentralt spørsmål her var: hvor stor makt kongen skulle ha?

Monarki eller republikk?

Monarkistene ønsket et konstitusjonelt monarki. Etter deres syn var en sterk kongemakt en nødvendig motvekt til nasjonalforsamlingens makt. Monarkistene besto for en stor del av adelsmenn som fryktet det rike borgerskapet og dets stadig økende vilje (og evne) til innflytelse.

De revolusjonære så kongen som en fare for revolusjonen. Derfor måtte han etter deres oppfatning ha så lite makt som mulig. De ultrarevolusjonære så til og med for seg en republikk uten konge i det hele tatt. Å hevde noe slikt var aldeles uhørt på denne tiden. Blant de revolusjonære og ultrarevolusjonære finner vi typisk representanter fra det rike borgerskap som ønsket å snu opp-ned på samfunnet i samsvar med opplysningsfilosofenes ideer.

Diskusjonen gikk høyt, og da det skulle stemmes over kongens vetorett overfor den lovgivende forsamling, ble det fullt kaos. Det ble da foreslått at de som var for at kongen skulle ha vetorett skulle sette seg på høyre side av salen og de som var mot skulle sette seg på venstre side. Slik oppstod de politiske betegnelsene «høyre» og «venstre»!

Saken endte med at det ble opprettet et konstitusjonelt monarki med sterkt begrenset kongemakt. Kongen fikk til slutt kun et utsettende veto overfor nasjonalforsamlingen.

Offentlig forvaltning

Nasjonalforsamlingen ønsket å desentralisere offentlig forvaltning for å ha størst mulig lokalt selvstyre. Landet ble således delt opp i 83 departementer, disse ble delt opp i distrikter som igjen ble delt opp i kantoner. Til sist ble kantonene delt opp i kommuner.

De mange offentlige embetsmenn ble erstattet av valgte organer. Rettsvesenet ble bygget opp etter lignende mønster: flertallet av dommerne skulle rekrutteres gjennom valg, og nye dommere skulle velges av folk som bodde i det aktuelle området.

Stemmerett og valgbarhet

Neste spørsmål var: hvem skulle kunne velges inn i de offentlige organer, og hvem skulle kunne velge disse? At ikke alle kunne ha stemmerett var soleklart, f.eks. kunne barn og sinnssyke ikke ta del i styringen av landet. Disse var hva Rousseau kalte undersåtter, dvs. de var underlagt loven og beskyttet av den, men var uten delaktighet i utformingen av den.

Men hva med kvinner, landstrykere, jøder? Her gikk debatten høyt, men det endte med at hverken kvinner eller jøder fikk fulle borgerrettigheter. Det ble hevdet at det ikke var noe prinsipielt imot å la kvinnene få stemmerett, men at tiden ennå ikke var moden. Det skulle gå over hundre år før den viste seg å være det.

Også når det gjaldt den mannlige del av befolkningen var det mange som mente at stemmeretten måtte begrenses. Men i erklæringen om menneskerettighetene hadde nasjonalforsamlingen stått fast på at alle borgere skulle ha rett til å være med og utforme loven. Løsningen ble å innføre et skille mellom aktive og passive borgere slik at kun aktive borgere fikk stemmerett og var valgbare til offentlige verv. Aktive borgere var de som hadde en viss eiendom og som betalte over en viss sum i skatt. Dessuten gjaldt en regel om at jo høyere verv man skulle bli valgt til, jo mere måtte man ha betalt i skatt.

Det endte med at bare fire av Frankrikes syv millioner borgere fikk stemmerett. Og kun 50 000 var til sist valgbare til den grunnlovgivende forsamling, dvs. i praksis bare adelsmennene og de rike borgerne. Gjennom valgsystemet hadde dermed borgerskapet effektivt sørget for å stenge resten av folket ute.

Økonomisk liberalisme – for de rike borgere

Den nye konstitusjonen, liksom menneskerettighetserklæringen, ble et rent uttrykk for borgerskapets ideologi og var først og fremst tilpasset deres behov. Den var rasjonelt bygget opp og fundert på en økonomisk liberalisme der eiendomsretten nærmest ble betraktet som hellig. Målet med konstitusjonen var da også å legge til rette for handel og økonomisk vekst. I tråd med dette ble de indre tollgrenser fjernet, det ble nedlagt forbud mot laug og det ble slutt på all statlig fastsettelse av maksimums- og minimumspriser.

Særlig de to siste forbudene skulle føre til mange konflikter med fattige arbeidere i byene. Tidligere hadde de fattige arbeiderne i byene gjennom samarbeid i laug kunnet sikre seg en viss levestandard. At alle innenfor en yrkesgruppe kunne nekte å arbeide dersom de ikke fikk lønn de kunne leve for og pensjon ved skade eller sykdom, ga en viss økonomisk trygghet. Når de nå ikke hadde mulighet til å organisere seg lenger, var arbeiderne i fabrikkeiernes hule hånd. Om fabrikkeieren ikke tilfeldigvis var generøs, kunne han nøye seg med gi dem sultelønn og ellers ikke ta noe ansvar for dem ved sykdom eller arbeidsulykker. Slike forhold førte til stor motstand fra fattige arbeidere som var vant til å ha innflytelse over sin egen skjebne.

Føydalavgiftene ble opphevet som ledd i borgerskapets ønske om å gjøre landbruket mer rasjonelt. Dette hadde imidlertid lite å si for de ca. 60% av bøndene som ikke eide sin egen jord fordi leieavgiften umiddelbart ble satt opp tilsvarende. Det var altså jordeieren, som i mange tilfeller var en rik borger, som ble sittende igjen med den reelle gevinsten.

Ideer til filosofiske samtaler

Én eller flere beslutningstagere
I et tradisjonelt monarki er det kongen, dvs. én person, som har siste ord når vedtak skal fattes. I en republikk er det representantene i nasjonalforsamlingen som fatter beslutningene i fellesskap.

Hva er fordelene med å bestemme noe alene og i fellesskap? Er det visse saker det er best å bestemme alene og andre saker som det er best å bestemme i fellesskap? Er det verre at én person får for mye makt enn at en gruppe personer får den samme makten? Er visse mennesker bedre egnet enn andre til å være med og fatte beslutninger eller stiller alle i utgangspunktet likt? Er visse mennesker egnet til å bestemme alene mens andre er egnet til å bestemme i fellesskap?
Rett til medbestemmelse
Som vi så var det bare aktive borgere, dvs. menn med en viss eiendom og skattbar inntekt, som fikk stemmerett og som var valgbare til de politiske vervene. Alle som falt utenfor denne definisjonen – dvs. flertallet av befolkningen, f.eks. kvinner og de med dårlig råd – fikk ikke være med på å bestemme landets politikk.

Hvem bør etter din mening ha krav på stemmerett i et demokratisk samfunn:
- alle som er istand til å komme seg til stemmelokalet på egen hånd?
- alle over en viss alder?
- alle som har bodd en viss tid i landet (hvor lenge må man ha bodd her)?
- alle som kan lese og skrive (hvor godt må de kunne lese og skrive)?
- alle som kan snakke landets språk flytende (hvem bestemmer hva det vil si å snakke et språk flytende)?
- alle som kjenner landets lover og regler (hvor godt kjennskap skal man forlange)?
- alle som er opptatt av politikk (hva er betingelsene for å være «opptatt av politikk»)?
- alle, og kun de, som er enig/uenig med dagens makthavere (er det tilstrekkelig å si seg enig/uenig eller må man også begrunne hvorfor)?
- alle?
Kan flere av disse kravene kombineres for å sette sammen et «totalkrav» til stemmerett? F.eks.: den som har bodd fire år i landet og snakker språket flytende har stemmerett?
Å være revolusjonær
I det franske samfunnet mot slutten av 1700-tallet var det akademikerne og de næringsdrivende, dvs. borgerskapet, som utgjorde de revolusjonære kreftene. De ønsket å forandre samfunnet fra grunnen av ved å liberalisere politikken for derved å legge til rette for økonomisk vekst.

Er dagens borgerskap revolusjonære, f.eks. leger, jurister og næringslivsfolk? Eller er de konservative? Hvem er det idag som ønsker å forandre samfunnet? Hvorfor ønsker de det? Vil et samfunn alltid bestå av en kamp mellom revolusjonære og konservative krefter? Kan vi tenke oss et samfunn hvor denne maktkampen har opphørt og hvor alle er såre fornøyd med tingenes tilstand?
Liberalisme og rettferdighet
Det var borgerskapet som var den store seierherren i kampen om utformingen av konstitusjonen. Det var deres ønske om politisk liberalisering og økonomisk vekst som vant frem. Men denne seieren skjedde på bekostning av arbeidernes ønske om rettferdig lønn og en trygg arbeidssituasjon.

Er det alltid slik at frihet for én person (eller en gruppe) alltid innebærer mindre frihet for en annen person (eller gruppe)? Tenk deg at lærerne i skolen ønsker større frihet. Hvordan kan de få det uten at det på en eller annen måte går ut over elevene? Kan elever gis større frihet uten at det påvirker lærernes arbeidssituasjon? Kan det tenkes at større frihet for lærere innebærer større frihet også for elevene? Omvendt?

Konstitusjonen av 1789